Det absolutt verste med å være hundeeier er når man må ta valget om å la sin 4-beinte venn få ”vandre til de evige jaktmarker”, eller som vi sier når det gjelder en trekkhund; La den gå inn på hundespannet til Seppala.

Det at tiden for å ta en slik avgjørelse før eller seinere kommer, er et faktum som må tas med i vurderingen før man skaffer hund. Ikke det at man som hundeeier skal gå hver dag i hundens liv å tenke på dette, men man må være klar over at det normale er at vi mennesker lever lengre enn de fleste av våre hunder. Og det er vår plikt (og forbannelse) å vurdere ut fra hundens alder, helse og allmenntilstand når tiden er moden for å la den slippe. Lett? NEI!

Jeg har hatt hund(er) i mange år, og har dermed måttet ta avgjørelsen om å avslutte livet til mine gode 4-beinte venner flere ganger. Det gjør like vondt hver gang, og jeg kommer aldri til å bli vant til det – heldigvis! En god venn fortjener å få tårene fra dem som er glade i den med seg i pelsen på sin siste reise.

Når er så tiden inne for å ta den ubehagelige avgjørelsen?
Min erfaring er at det er to forskjellige innledninger til dette:
1) Akutt skade eller sykdom som fører til at man blir tvunget til å ta en rask avgjørelse for å la hunden slippe unødige lidelser. Denne avgjørelsen tas da ofte i samråd med en veterinær som har vurdert at skaden/sykdommen ikke er helbredelig.
2) Svekket helse p.g.a. alder, skader eller langvarig sykdom.
Jeg kan overhode ikke si at avgjørelsen blir lettere ved den ene eller den andre innledningen. Den eneste forskjellen er at sorgprosessen for eieren starter med et sjokk ved akutt avlivning, og den triste perioden kommer i sin helhet etter at hunden er død. I motsetning til de tilfeller hvor man går og vurderer hundens helsetilstand over lang tid, og dermed har en lang prosess hvor man er litt småtrist hele tiden selv om hunden fortsatt er i live.

Når avgjørelsen om å la hunden få vandre til de evige jaktmarker er tatt, så gjenstår det bare å finne det rette tidepunktet for å ta den tunge turen til veterinæren… Og dette er heller ikke noen enkel prosess!

Kort sagt så er det ingen ting ved det å måtte avlive sin beste venn som er hverken enkelt, greit eller i nærheten av morsomt eller koselig. Det er kort sagt en uunngåelig nødvendighet og en plikt som vi hundeeiere påtok oss den dagen vi fikk hunden i hus.
Det aller viktigste som vi må ha fokus på og forholde oss til er at hunden ikke skal utsettes for unødige lidelser eller nedverdigelse på grunn av vårt egoistiske ønske om å beholde den så lenge som mulig.

En hund har en utrolig høy smerteterskel, og dens instinkt gjør at det er et svakhetstegn å vise smerte. Så når den viser at den ikke har det bra så er det alvor.
Har man bare én hund så er det enklere å legge forholdene til rette for at en gammel og litt skrantende hund allikevel skal ha et verdig og godt liv, men har man flere så er det et annet element som også må tas med i helhetsvurderingen; Rangering og innplassering i flokken. Hvis den skrantede hunden tidligere har hatt en lederposisjon i flokken så vil det naturlig nok være andre friske og unge hunder som vil benytte anledningen til å klatre på rangstigen. Dette er veldig nedverdigende for den hunden som ikke orker å forsvare sin status og plass på rangstigen, og så langt det er mulig så bør den ikke utsettes for dette.
Brukshunder som er avlet for et formål (for eksempel jakthunder og trekkhunder), og som har levd livet sitt i den ”tjenesten” skal etter min mening få slippe og stå igjen når de andre i flokken drar ut på tur. Hunden veit så inderlig godt hva som skal skje, og viljen til å være med til den stuper ligger i ryggraden dens. Dessverre skjønner ikke hunden at det å ikke få være med på tur er til dens eget beste, for den så kan dette oppfattes som en straff.

Årsaken til at jeg reflekterer litt rundt temaet ”liv og død” akkurat nå, er at vi selv måtte ta den tunge turen til veterinæren med en av våre hunder tidligere denne uken.
Da var tiden moden for å la Braathen, en av de vikelig store heltene fra nyere norsk hundekjørerhistorien, ”gå inn på spannet til Seppala”, og jeg er sikker på at han gikk rett inn som lederhund!
Hvis dere vil lese mer om Braathen så kan dere klikke dere inn på hjemmesiden min via denne linken:
Kennel Lullanba

Avslutningsvis så vil jeg dele noen bilder fra Braathen’s siste minutter med dere. Det er sikkert noen som synes at det er sært å ta bilder av noe slikt, men for Ole-Johnny og meg så handler dette om å kunne vise hundeeiere som ennå ikke har opplevd å måtte avlive sin beste venn at dette gjøres på en human, fin og respektfull måte.
(Foto: Ole-Johnny Myhrvold.)

Mange tanker og hva som er rett eller galt svirrer rundt i hodet mitt på venteværelset…

Braathen undersøkes nøye av veterinær Ellen Kveiland ved Bjørkelangen Dyreklinikk.

Den faglige medisinske vurderingen sammelignes så med vurderingen Ole-Johnny og jeg har gjort basert på hvordan Braathen klarer seg i hverdagen sammen med flokken sin.

Så er den endelige avgjørelsen tatt, og den første sprøyta settes…

Så er det bare å vente på at Braathen skal sovne inn.

Og da settes den siste sprøyta…

Det er plass til mange tårer i en hundepels når den er i live, og den fortjener også å få med seg tårer i pelsen når den legger ut på sin siste reise.

Så var det hele over, og Seppala gleder seg over å ha fått en av de virkelig store heltene inn i spannet sitt.

Det er godt at alle de gode opplevelsene man har med sine hunder mens de lever overskygger sorgen over å miste dem…